Diktatorer och deras skyskrapor

Det här är ett gästinlägg av Haakon Gjerløw och Carl Henrik Knutsen, doktorand respektive professor i statsvetenskap vid Institutt for Statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

***

I 2021 fullfører Saudi Arabia ”Jeddah Tower”; et 1000 meter høyt bygg som vil bli menneskehetens høyeste konstruksjon til nå. Tårnet har kostet over 1 milliard dollar, og vil utgjøre senteret av ”Jeddah Economic City”, en slags by i byen Jeddah. Det hele utvikles av Prins Al-Waleed bin Talal, med en estimert kostnad på 20 milliarder dollar. Det er nok ikke tilfeldig at et slikt mega-prosjekt finner sted i et diktatur. Ifølge vår forskning er tilsvarende prosjekter betraktelig vanskeligere å gjennomføre i demokratiske samfunn.

Jeddah Tower.

I en nylig publisert studie i Political Research Quarterly, diskuterer vi hvordan diktatorer enklere kan følge prosjekter som er kostbare for samfunnet som helhet, men som likevel girt personlig nytte for lederne. Kostbare, menneskeskapte landemerker pryder landskapet i hele verden, ofte som slott eller religiøse bygg. Steder som Versailles, Shwedagon Pagoda, og Drottningholm utgjorde store utgifter for samfunnene som bygde dem, tilsynelatende uten at de kunne forvente noen særlig økonomisk lønnsomhet. Derimot hadde lederne som fikk disse prosjektene bygget politiske og personlige motiver for å bruke penger på dem. Vi fremhever at skyskraperen er en moderne variant av dette fenomenet – ofte veldig kostbare økonomisk, men i lederes personlige interesse å bygge.

I våre empiriske analyser, som trekker på alle skyskrapere bygget etter år 1900, i over 150 land, finner vi systematisk bevis for at diktaturer bygger flere og mindre lønnsomme skyskrapere enn demokratier.

Hvorfor investere i tapsprosjekter?

Dyre, ekstravagante bygningskomplekser har noen åpenbare fordeler for dem som har tilgang til å bruke dem. På toppen av Jeddah Tower, for eksempel, er det foreløpig planlagt et penthouse til rådighet for den som måtte ha råd til å kjøpe en eiendom 1 kilometer over bakken. Skyskrapere, akkurat som storslagne slott og kirker, gir også internasjonal anerkjennelse og oppmerksomhet, og status til landet og dets ledere. Slike prosjekter kan signalisere velstand, og ledernes makt over systemet de kontrollerer — til advarsel for eksterne og interne rivaler som måtte vurdere å gjøre motstand mot lederskapet.

Million-investeringer i slike prosjekter kunne alltids ha vært brukt annerledes. Mange vanlige mennesker (inkludert artikkelforfatterne!) synes kanskje skyskrapere er stilige, men den jevne velger, tror vi, ønsker heller å bruke offentlige midler på et godt utdanningssystem og helsevesen fremfor store signalbygg. Selv om mange demokratisk valgte ledere sikkert kan ha lyst på et ekstravagant slott eller en 1000 meter høy skyskraper, er det vanskelig å overtale velgere om å prioritere noe slikt i statsbudsjettet. Disse disiplinerende mekanismene forsterkes av at demokratiske land generelt har en friere presse enn autokratiske land, som kan bidra til å avdekke prosjektenes kostnader, og eventuelle forbindelser mellom politikere og kontraktører. Demokratiske ledere som ”sløser bort” offentlige midler på store prestisjeprosjekter, står simpelthen i fare for å tape makten ved neste valg. 1000 meter høye skyskrapere er sjelden god politikk i demokratier, og derfor blir de heller ikke bygget.

Skyskrapere

Selv om mange samfunnsvitere og andre lenge har vært mistenkt at diktatorer oftere forfølger økonomiske tapsprosjekter enn demokratiske ledere, er det vanskelig å gjøre systematiske studier av en slik sammenheng. Hovedproblemet er å finne data som kan sammenlignes på tvers av mange land og over tid.

Men for skyskrapere, mer spesifikt, finnes det en imponerende database tilgjengelig på internett — The Skyscraper Center – med informasjon om alle bygninger verden over som er høyere enn 150 meter (samt mange lavere bygninger). Ved å kombinere disse dataene med informasjon om landenes styresett fra Varieties of Democracy, har vi studert konstruksjonen av skyskrapere i ca. 150 land, fra år 1900 og fremover, totalt 4704 bygninger.

Ved hjelp av statistiske analyser finner vi at det bygge færre skyskrapere i land når de blir mer demokratiske. Våre analyser utelukker flere alternativer forklaringer på denne sammenhengen, som at den egentlig skyldes forskjeller i landenes velstandsnivå, oljeinntekter, befolkningsstørrelse, eller at det er stabile (for eksempel kulturelle eller geografiske) karakteristika ved enkelte land som gjør at de både er diktaturer og bygger mange skyskrapere.

Videre analyse antyder at en viktig grunn til denne sammenhengen, er at demokratier som regel har friere, mer uavhengige og mer aktive medier enn diktaturer. Dette setter sitt spor i dataene på flere måter. Vi undersøkte om politiske aktører i diktaturer oftere var synlig involverte i skyskraperprosjekter, og samlet inn informasjon om 100 tilfeldige bygninger (50 i diktaturer og 50 i demokratier) ved bruk av alle tilgjengelige kilder vi kunne finne: For skyskraperprosjektene i demokratier kunne vi finne informasjon om eierskapsforholdene til 92 % av byggene, mens det tilsvarende tallet for diktaturer var 64 %.

Skyskrapere som bygges i diktaturer er også systematisk mer «ekstravagante» enn de som bygges i demokratier. Dette undersøkte vi ved å måle ”overflødige høydemetre”: Mange skyskrapere har ekstra høydemetre på toppen som ikke brukes til kontorer, leiligheter, eller annen aktivitet, men som kun er til pynt. Dette illustreres godt av verdens høyeste fullførte bygning, 828 meter høye Burj Khalifa i Dubai, i De Forente Arabiske Emirater. Den øverste etasjen i dette bygget som brukes ligger «kun» 584 meter over bakken. De resterende 244 (!) meterne, eksisterer utelukkende for å fullføre den estetiske konstruksjonen. Til sammenligning er Sveriges eneste skyskraper, ”Turning Torso” i Malmö, 190 meter.

Vi vet at det stadig vekk bygges skyskrapere også i demokratier, men denne skyskraperbyggingen ser i større grad ut til å følge økonomiske motiver. Skyskrapere i demokratier bygges oftere når et land er preget av urbanisering og økonomisk velstand, altså i kontekster der dyre strukturer på mer enn 150 meter har større potensial for å være økonomisk lønnsomme. Blant diktaturer, derimot, finner vi ingen klar sammenheng mellom, for eksempel, urbanisering og antallet skyskrapere som bygges i et land – diktaturer der flesteparten av innbyggerne bor på landsbygda bygger omtrent like mange skyskrapere som diktaturer der nesten alle bor i byer.

Til sammen peker disse analysene mot konklusjonen om at diktatorer ofte har politiske og private grunner til å investere i flotte skyskraperprosjekter, selv om det skulle koste skattebetalerne dyrt. I demokratier vil færre slike ulønnsomme prosjekter vinne frem.

Lucka# 8. Varför kan kvinnor mindre om politik än män?

Lucka# 8. Varför kan kvinnor mindre om politik än män?

Ett av de mest besvärande resultaten inom statsvetenskapen är att kvinnor vet mindre om politik än vad män gör. I artikel efter artikel bekräftas att män oftare än kvinnor svarar rätt på statsvetarnas frågor om hur det politiska systemet fungerar. Eftersom lika tillgång till politisk kunskap är central i våra teorier om det välfungerande demokratiska samhället är detta ledsam läsning. Vi vet ju att kunskap är makt.
Läs mer

Tema MAKT: Statskunskap är vetenskapen om makt

Detta gästinlägg är författat av Olof Petersson, tidigare professor i statskunskap och forskningsledare vid Studieförbundet Näringsliv och Samhälle.

***

”Statskunskap är vetenskapen om makt.” Med dessa ord lär Pär-Erik Back ha hälsat de nya studenterna välkomna till Lunds universitet i mitten av 1950-talet. Få statsvetare skulle antagligen opponera. Det är väl så som vi vill se oss. Som experter på makt får vi en särställning bland samhällsforskare, med en förmåga att se de stora sammanhangen och avslöja vad spelet egentligen handlar om.

I så fall är statsvetare ambivalenta, för att inte säga hycklande. För hur många avhandlingar och forskningsprojekt tar egentligen sin utgångspunkt i maktbegreppet? Nils Elvander framstår som rätt ensam med sin bok Intresseorganisationerna i dagens Sverige (1966). Hans försök att skilja mellan basinflytande och rörligt inflytande fick knappast några efterföljare. Blickar man tillbaka på de arbetsgrupper som funnits vid de senaste årsmötena med Statsvetenskapliga förbundet så letar man förgäves efter någon som behandlat makt.

Men när jag läste statskunskap i Göteborg i slutet av 1960-talet gick jag en fin kurs om lokalmakt. Vi läste Floyd Hunter, Robert Dahl, Nelson Polsby och de andra namnen i community power-diskursen. En central fråga var om valet av metod (att studera uppfattningar om makt eller faktiskt beslutsfattande) påverkade resultatet (en monolitisk eller pluralistisk bild av makten i en stad).

Läs mer